Historien om den lille øya Heia
Dramatiske forlis, sjøormer og gjenferd, svenskekrangel og smuglerkrig. Bli med til redningsstasjonen på den forblåste holmen Heia, ytterst i Hvalerskjærgården.
Av Tanja Krangnes
Lasterommet på “Buster” er fylt med vannkagger, grillmat og varme klær. På dekket skyller en og annen bølge over skoene til de 14 lystige medlemmer i Heias Venner, som er klar for den årlige vårturen til holmen. En værslitt robåt i tre er på slep.
“Buster” tøffer forbi Akerøya, Torbjørnsskjær og ut i havgapet mot Heia. Under dekk sitter Johnny Arntzen og forteller om holmen som har vært som en familiearv i fire generasjoner.
Hummer og svensker
Fiskebankene rundt Heia har forsynt fiskere fra Herføl, Tistler og Kirkeøy med mat og arbeid i hundrevis av år. På 1800-tallet ble hummeren en ettertraktet ingrediens på borgerskapets middagstallerkener. Farvannet rundt Heia var rikt på hummer. Dermed ble holmen, som bare ligger et par kilometer fra svenskegrensen, årsak til norsk-svensk nabokrangel under grenseoppgangen på slutten av samme århundre.
Johnny Arntzen forteller at fiskere fra både hvalerøyene og svenskekysten ukependlet til Heia før båtene ble motoriserte. De hadde satt opp fem-seks enkle rorbuer, og bodde der fra mandag til lørdag mens de drev fiske.
– Petter Johannesen fra Herføl, som sannsynligvis var min oldefar, var blant dem som hadde en enkel hytte på Heia rundt forrige århundreskifte, forklarer Arntzen. Johannesen framsynthet skulle vise seg å redde liv.
Sild og brensel
Farvannet fra Kosterhavet til Torbjørnskjær er urent og lunefullt, og Heia har vært åsted for mange tragiske forlis. Redningsselskapets historie på Heia startet rett etter at barken «Savannah» forliste ved Grisebaaene under et forferdelig uvær 2. juledag i 1896. «Savannah» brakk i to. Iskalde bølger skylte over mannskapet, som forsvant ned i det frådende havet én etter én. Til slutt klarte fem av de 17 om bord å berge seg over i en livbåt, og kom seg i land på Heia.
– De tok seg inn i fiskerhytta til Petter Johannesen. Der fant de et parti sild, ved og en komfyr. Han hadde også lagt fyrstikker ned i en flaske, som han forseglet med voks, forteller Arntzen.
– Etter forliset forærte Petter Johannesen fiskerhytta til Redningsselskapet, og Heia ble dermed den første redningsstasjonen i organisasjonens historie, sier Arntzen.
I 1897 reiste Redningsselskapet en signalmast på en høyde nordvest for fiskerhytta til Johannesen. Masta kunne ses fra naboøya Tistler, og skibbrudne kunne varsle ved å heise et hvitt flagg. Redningsselskapet fikk også utbedret en liten båthavn i en smal bukt, med fortøyningsringer og en slipp.
Hærverk og spritsmugling
Skipperen på “Buster” har latt ankeret gå. Venneforeningens eldstemann Torger Østgård ror medlemmene i land. På den blankskurte holmen står en velholdt redningshytte i stein rundt 50 meter fra vannkanten. På en høyde bak hytta kneiser en skinnende blank signalmast opp mot den gråbleke aprilhimmelen.
Gjennom 1920-tallet ble både signalmasta og redningshytta på Heia utsatt for hærverk. I denne perioden var det sannsynligvis flere tollbåter og smuglerbåter enn fiskefartøy i området etter at brennevin hadde blitt forbudt i Norge i 1916. Da Fredrikstad blad besøkte Heia i 1925 så de snekke etter snekke kjøre utover mot Grisebåene. Journalisten berettet at “Smuglerne hadde sine fiskeredskaper og fiskekasser om bord for at ingen skulde mistenke dem for at være smuglere.”
Skøyteskipperen passet på
Hytta som står der i dag, ble bygget med stein fra Heia og innviet i 1941. På toppen ruver en værhane – et NSSR-flagg i metall.
Medlemmene i Heias Venner konstanterer at besøkende nok en gang har slurvet med å lukke døra. I løpet av vinteren har vinden blåst den av hengslene. Inne i hytta ser det greit ut, men foreseglingen på nødvedtønna er brutt. Ferskvannet byttes ut med nye vannkagger, og Arntzen noterer at tørrproviant og hermetikk bør suppleres ved neste besøk.
Også Arntzens far, Kristian, hadde et nært forhold til Heia.
– Som skipper på redningsskøyta «Kragerø» på Hvaler hadde han inspeksjonsturer til redningsstasjonen. Han sørget for at det var vann, proviant og ved inne i hytta, forteller sønnen.
Mannen som forsvant
Heiavenn Torbjørn Ødegaard kommer gående med en sort sekk med skrot som han har samlet i fjærekanten.
– Jeg så ikke noe til Ola Stråsen på turen, sier han med et smil.
Det sies at Ole Christensen Strålsund fra Kråkerøy, kjent som Ola Stråsen, bosatte seg på Heia etter en ulykkelig kjærlighetshistorie. Han hadde visstnok overnaturlige evner, og livnærte seg av fiske mens han bodde på holmen rundt 1850 – 1860. Ødegaard mener at Stråsen fremdeles er å finne på Heia.
– Jeg var på vei til Heia for å grille fisk en sommer. Da jeg nærmet meg land, så jeg en krokrygget mann med stort, bustete svart skjegg gå over rullesteinene på nordsiden av Heia. Jeg tenkte at det var hyggelig å dele maten med noen.
Da han kom i land var Heia øde.
– Jeg fant ingen båt, og så heller ingen båt på vei bort fra Heia. Jeg ble ikke redd, bare forundret, sier Ødegaard. Han er ikke den eneste som har møtt på Ola Stråsen. Lokalt er for øvrig det «å være strås» ensbetydende med å være ensom og alene.
Nytt liv til Heia
Etter andre verdenskrig mistet Heia etter hvert sin betydning som redningsstasjon. Hytta og masta forfalt igjen. På 1990-tallet frasa Redningsselskapet seg ansvaret for Heia, og overlot eierskapet til Hvaler kommune.
I 2003 skysset Johnny Arntzen en forsker ut til Heia for å ta vannprøver i dammene der.
– Da vi så den rustne masta sa han at, Johnny, dette må du ordne, forteller han.
Dermed tok Arntzen tok initiativ til å starte i Heias Venner. Venneforeningen inngikk en avtale med Hvaler kommune, og står nå for vedlikehold og drift av den historiske stasjonen – finansiert av medlemskontigent på beskjedne 75 kroner og pengegaver fra historieinteresserte givere.
I oktober 2004 ble signalmasta erstattet av en ny, konstruert av Heia-venn og industrirørlegger Roy Solem. 90-årige Solveig Arntzen, mor til Johnny og enke etter skipper og Heia-vokter Kristian Arntzen, fikk æren av å avduke den – med veteranredningsskøyta «Kragerø» til stede.
– Mor var formann i redningsforeninga på Herføl, og ble gudmor til masta tre uker før hun døde. Da hun fikk se hytta, som var okkupert av jegre, sa hun at vi måtte få orden på den også, forteller Arntzen. Og slik ble det.
Heia i dag.
Heiagjengen
Heia er ryddet for søppel, døra er satt på plass og grillmaten spist. Vårturen går mot slutten. De mange fugleartene på Holmen skal få hekke i fred fram til ilandstigningsforbudet oppheves 15. juli.
Torger Østgård ror ut mot «Buster». Selv har han fine minner fra Heia, der han tok sin kommende kone med på stevnemøte for 50 år siden.
– Det var for mye kjærlighet! smiler han lunt.
Det er nok kjærlighet som holder historien om Hvaler ytterste holme levende også. Kjærligheten fra en ekte heiagjeng: Heias venner.
(Mer informasjon om Heias venner finner du her. Trykk her…)